| Popis: |
Helse- og omsorgstjenesteloven som trådte i kraft 1. januar 2012, pålegger helseforetak og kommuner å inngå bindende samarbeidsavtaler. Formålet med disse samarbeidsavtalene er å fremme samhandlingen mellom kommuner og helseforetak ved å konkretisere oppgave- og ansvarsfordelingen og å etablere gode lokale samarbeidsrutiner. I denne artikkelen utforsker vi betydningen av de lovpålagte samarbeidsavtalene for konfliktnivå og opplevelse av samarbeid mellom kommuner og helseforetak når det gjelder utskrivning av pasienter fra sykehus. Spørsmålet er belyst med følgende data: saker gjennomgått i den nasjonale tvisteløsningsnemnda for helse- og omsorgssektoren, svar fra en spørreundersøkelse blant nøkkelpersoner i samtlige norske helseforetak, og intervjuer med informanter fra fire case-kommuner i opptaksområdene til to helseforetak. Studien viser at det er en høy terskel for å bringe saker inn for den nasjonale tvisteløsningsnemnda − ved utgangen av 2015 var 17 saker lagt frem. Sakene dreier seg i hovedsak om tvister knyttet til utskrivning av pasienter fra sykehus. Det fremkommer i spørreundersøkelsen at de fleste konflikter og uenigheter som ikke bringes inn for nemnda, også handler om utskrivning av pasienter fra sykehus. Informantene fra kommunene gir uttrykk for at de opplever det som en stor utfordring at pasienter skal flyttes hurtigere fra det ene nivået til det andre, noe som stiller store krav til kommunehelsetjenesten. Studien antyder at spenningsnivået kan ha økt etter samhandlingsreformen. Likevel er det uklart om konfliktene hadde vært større eller mindre dersom avtalene ikke hadde vært på plass. Alt i alt understreker funnene i denne artikkelen at samarbeidsavtalene kan være en god ramme for samhandling mellom sykehus og kommune, men de kan ikke erstatte den daglige dialogen omkring utskriving av pasienter til kommunale pleie- og omsorgstjenester. |
