| Popis: |
Denne avhandlingen søker å forstå hvorfor noen personer «velger» å oppholde seg på åpne illegale rus-scener. En rus-scene er et sted der det brukes og formidles illegale rusmidler, og der personene er synlige for omgivelsene. Rus-scenene kan variere både når det gjelder antall personer som oppholder seg der, og når det gjelder grad av synlighet for omverdenen. Åpne rus-scener er vanlige og finnes i de fleste større byer i Europa. Nygårdsparken i Bergen og «Plata» i Oslo var tidligere de mest omtalte rus-scenene i Norge. Begge disse rus-scenene er stengt, og myndighetene har jagd bort personene som oppholdt seg der. Likevel forsvant ikke de illegale rusmiljøene fra byene, de bare etablerte seg andre steder. Det kan virke som rus-scenene har en funksjon og robusthet som ikke er knyttet til et spesielt sted. Det er denne funksjonen som rus-scenen har for dem som frekventerer den, jeg undersøker i denne avhandlingen. Data er samlet inn gjennom ett års etnografisk feltstudie på en åpen russcene i en mellomstor norsk by. I tillegg har jeg intervjuet personer som oppholdt seg på selve rus-scenen, og personer med tilknytning til russcenen, men som oppholdt seg i fengsel eller i rusbehandlingsinstitusjon. Forskningsspørsmålet er: Hva er det som får personer til å bli værende på åpne illegale rus-scener, på tross av det harde livet der? Forskningsspørsmålet belyser jeg gjennom fem delspørsmål: 1. Hva skjer på rus-scenen? 2. Hva er det som får stigmatiserte personer til å oppholde seg på et stigmatisert sted? 3. Hvilken betydning kan ritualer ha for at folk blir værende i - eller at noen søker seg tilbake til - åpne rus-scener? 4. Hvordan oppleves praktiseringen av Legemiddelassistert rehabilitering (LAR) ved opioidavhengighet, av personer som frekventerer et illegalt rusmiljø? 5. Hvilken betydning kan praktiseringen av Legemiddelassistert rehabilitering overfor personer med opioidavhengighet ha for mulighetene til «recovery» for personer som frekventerer et illegalt rusmiljø? De fem spørsmålene besvares i tre artikler med tre forskjellige vinklinger. Den første artikkelen omhandler hva som skjer på rus-scenen, og hva som får stigmatiserte personer til å oppholde seg på et stigmatisert sted. Når andre mennesker passerer rus-scenen, ser de sjelden direkte på dem, eller lenge nok til å finne ut hvem personene er. Menneskene på rus-scenen blir da «usynlige» og blir objekter. Dette skaper et skille mellom personene på rus-scenen og «de andre». Det dannes et «Vi»: Vi som er utstøtt og opplever oss dårlig behandlet av samfunnet - «Vi» som tilhører rus-scenen. Personene på rus-scenen opplever at de bekrefter hverandre, og det dannes et fellesskap som gjør at de kan oppleve seg som verdige mennesker. Det skjer nærmest en renselsesprosess på rus-scenen. I den andre artikkelen utforskes betydningen av ritualer på rus-scenen. Artikkelen beskriver fire temaer som omhandler samværshandlinger på rus-scenen: * Motstand mot de «normale» menneskene som passerer. * Inkludering og kontroll av personer som kommer til rus-scenen, og kontroll på de som passerer. * Betydningen av å dele rusmidler og tjenester. * Samhandlingsritualer som knytter sammen. Ritualene spiller en vesentlig rolle på rus-scenen. De skaper forutsigbarhet og trygghet. Gjennom ritualiserende handlinger viser personene hva som forventes av dem som oppholder seg på rus-scenen. Men kanskje aller viktigst er det at ritualene «lader» deltagere med positiv energi, som igjen gir en opplevelse av gruppesolidaritet og tilhørighet. Tredje artikkel omhandler hvordan praktisering av LAR-behandling (Legemiddelassistert rusbehandling) oppleves av personer på russcenen, og hvordan dette påvirker den enkeltes «recovery»- prosess. |
